(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)
Quando Nori Sharif riceve una telecamera dal regista Zaradasht Ahmed per filmare la vita in una piccola città irachena dopo il ritiro degli americani alla fine del 2011, decide di filmare persone che "nessuno conosce". Uno di loro è un camionista che ha perso entrambe le gambe a causa di un'autobomba, ma sente ancora che le cose sarebbero potute andare molto peggio. "Avrei potuto investire qualcuno con il camion o essere stato in prigione e ho ancora i miei figli", dice mentre una delle sue figlie lo aiuta a salire su una sedia a rotelle.
La sorprendente gratitudine del camionista è solo un momento sorprendente e commovente Nowhere to Hide, un film documentario che racconta gli ultimi quattro anni in Iraq attraverso gli occhi di Sharif, un'infermiera sulla trentina e padre di quattro figli. Raccontata con incrollabile onestà, la documentazione compassionevole e poetica di Sharif presenta un ritratto umanistico di un popolo in difficoltà, molto diverso dalle immagini televisive che sono state trasmesse in tutto il mondo negli ultimi decenni.
Messa a fuoco più scura. La narrazione di Sharif è notevole in molti modi: fornisce un resoconto di un testimone oculare del deterioramento della situazione politica; ci dà accesso alla vita quotidiana così come è vissuta dalla gente comune che è presa nel conflitto continuo; e poiché la vita stessa di Sharif è stata così drammatica in questo periodo – lui stesso diventa un rifugiato – la sua storia personale assume le dimensioni di un romanzo di Tolstoj, dove percepiamo e sentiamo gli eventi della guerra attraverso i dettagli tragici della vita di un individuo.
Il film inizia con Sharif che descrive la sua vita "come bella... la mia casa con la mia adorabile moglie e quattro figli è un'oasi". Apparentemente crede che il progetto del film riguarderà semplicemente la presentazione delle storie non raccontate delle persone intorno a lui. E se Sharif ci avesse dato solo una foto dei cittadini, ci allontaneremmo dal film in modo molto più saggio: Sharif ci presenta un pastorello con il quale si diverte insegnandogli una danza tradizionale; fa un ritratto sensibile di una donna disabile il cui "letto era diventato il suo unico amico", e riflette sulla situazione dei vicini che "hanno dentro di sé la guerra".
Men i 2013 endres Sharifs fokus. Den nydannede uavhengige regjeringen i Irak er blitt korrupt og dysfunksjonell. Bølger av terrorisme, noen satt i gang av Al Qaida og ISIS, andre av rivaliserende lokale stammer, leder landet inn i et ødeleggende spor. Sykehuset der Sharif jobber i hjembyen Jalawla blir ødelagt, og i 2015 blir også hjemmet hans ødelagt. Sharif merker seg at han ikke lenger bare «dokumenterer andre krigsofre – nå dokumenterer jeg meg selv».
Verden må vite. Likevel fortsetter Sharif å være dypt engasjert i menneskene rundt seg. Han påtar seg arbeidsoppgavene til legene som har flyktet, og han tar del i vennenes smerte – som når en nabo forteller ham at han ikke er i stand til å sende den lille sønnen sin på skolen fordi han må samle inn og selge plastflasker for at familien skal overleve.
Midt oppi alt dette vedgår Sharif at han er forvirret over den stadig vekslende religiøse og etniske rivaliseringen. «Jeg forstår ikke denne krigen, det er en ikke-diagnostisert krig … man ser bare symptomene,» sier han. «Og man skjønner ikke hva slags sykdom som forårsaker symptomene; sykdommen er skjult i kroppen.» Han innrømmer åpent i et møte med utenlandske leger at det er umulig for ham å vite om hans egne naboer kommer til å vende seg mot ham eller ikke.
Likevel går livet videre. Vi får se bryllup, og vi får se barn som ler når de ser fly på himmelen. Sharif overser ikke denne siden av dagliglivet, selv om han stadig dras mot krigens skyggesider: Kameraet hans dveler ved en bil full av kulehull der et barn ble drept; han besøker stillferdig hjemmet til en familie hvor to barn ble kidnappet og halshogd uten at noen vet hvor eller hvorfor.
Når han blir spurt om hvorfor han filmer alt dette, svarer han ganske enkelt «fordi jeg må». I likhet med mange mennesker som har fått livet snudd på hodet – og jeg har sett dette blant overlevende etter Holocaust såvel som etter folkemordene i Rwanda og Darfur – blir behovet for å la verden få vite hva som har skjedd dem en slags instinktiv drivkraft, langt hinsides ethvert forsøk på å vinne sympati eller få erstatning.
I flyktningleir. Det er også lærerikt at Sharifs trang til å meddele det som har skjedd, er kombinert med en viss grad av optimisme og håp. Selv når han og hans familie ender opp i en midlertidig flyktningleir i den irakske ørkenen med utilstrekkelige vannforsyninger – 20 mennesker stuet sammen i to små rom – bevarer han troen på at «når det kommer til stykket, vil viljen til å bygge opp være sterkere enn destruksjonens makt». Hans livsbekreftende utsagn bringer tanken til de berømte ordene Anne Frank skrev i sin ikoniske Holocaust-dagbok: «På tross av alt tror jeg fremdeles at menneskene er gode i sine hjerter.»
Akkurat som historien om en jente som skjulte seg i en bakbygning i Amsterdam åpnet verdens øyne for skjebnen som rammet et helt folk, får vi håpe at denne fortellingen om en sykepleier og familien hans kan gi et stort publikum en bedre forståelse av hvem menneskene bak betegnelsen «midtøstenflyktninger» virkelig er.
Selv om filmen ikke sier noe om hvorvidt Sharif ønsker å bli i Irak eller søke et nytt liv i Europa eller andre steder, er det vanskelig å se for seg en bedre borger i et hvilket som helst land. Hardtarbeidende, kompetente og sterkt motiverte mennesker som Sharif og mange av hans medflyktninger burde ikke være tvunget til å skjule seg – i stedet burde mange, mange steder ta imot dem med åpne armer.
Filmen vises på Tromsø internasjonale filmfestival (16.-22. januar)
