Ordina qui l'edizione estiva

La geografia dell'amianto

L'amianto è stato per molto tempo molto più pericoloso nei paesi nordici che nel resto d'Europa. L'amianto è gradualmente diventato ugualmente pericoloso in Europa (a ovest della Russia), negli Stati Uniti e in Sud Africa.

(QUESTO ARTICOLO È MACCHINA TRADOTTO da Google dal norvegese)

Nei paesi nordici l'importazione, la vendita e l'uso dell'amianto sono stati vietati negli anni '1970. Il pericolo del cancro era allora noto da molto tempo. Ma è stata necessaria una lotta lunga e persistente da parte di sindacati, medici, avvocati sindacali – e da parte di individui con problemi di salute – per far passare tali divieti sull'amianto.

Quando l'accordo SEE fu negoziato nel 1991-92, la Norvegia aveva regole molto più severe contro l'amianto rispetto all'UE. Non ci è stato richiesto di indebolire il nostro divieto sull'amianto, ma ci è stato consentito, come disposizione transitoria, di mantenere le nostre norme sull'amianto, inizialmente per quattro anni. Questa disposizione transitoria è stata poi prorogata fino a diventare ridondante nel 1999.

Un quarto di secolo dopo

Dal 1989, l'UE ha sviluppato, passo dopo passo, una legislazione contro l'amianto che solo nel 1999 è stata all'altezza di quanto introdotto nei paesi nordici un quarto di secolo prima. I danesi si sono accorti di questo lungo arretrato quando, negli anni '1980, non gli è stato permesso di mettere l'etichetta “Può portare al cancro” på bygnings- og isolasjonsmateriale som inneholdt asbest. Da ble det ekstra påfallende at EU-kommisjonen satte i gang med total – og årelang – asbestsanering i den bygningen der den sjøl holdt til lenge før den foreslo noe generelt asbestforbud i EU.

Men kreftfaren er ikke over, verken i Norge eller i EU, fordi om asbest er forbudt. Kreft påført av asbest utvikler seg langsomt og kan slå ut lenge etter at en har jobba med asbestholdig materiale. EUs egne eksperter regner med at en halv million EU-borgere vil dø av asbestpåført kreft innen 2030. Og europeiske selskap tjener seg rike og mektige på å påføre millioner av mennesker kreft i andre deler av verden.

Profittstyrt dobbeltmoral

Det var i Europa bruk av asbest i bygningsmaterialer og som isolasjonsmateriale slo i gjennom, og det er fortsatt europeisk kapital som står bak asbestgruvene i Brasil, Sør-Afrika, Zimbabwe og Canada. Turner, Newall og Etex-Eternit er tre europeiske konsern med profittstyrt dobbeltmoral: de driver asbestfritt i Vest-Europa, men produserer og selger asbest ellers i verden. Samtidig fraktes asbestavfall til land i den tredje verden fordi det er billigst at slikt avfall håndteres uten noe regelverk som verner mot kreftfaren.

To land har dominert produksjonen av asbest, Sovjetunionen/Russland og Canada. I løpet av 1900-tallet har de stått for nesten 70 prosent av den samlede produksjonen av asbest. Andre land som har hatt betydelig produksjon av asbest, er Sør-Afrika, Zimbabwe, Kina, Brasil og Italia.

Putin tøff også om asbest

I 1975 var forbruket av asbest i Vest-Europa på 1,4 millioner tonn. I 2000 var det nede på 30.000 tonn. I USA har forbruket gått ned fra 800.000 tonn til 3000 tonn i 2004.

Men i Russland brukes det fortsatt en halv million tonn i året. Der satte Putin-regjeringen ned et ekspert-panel for å vurdere et asbestforbud på linje med EUs. Til tross for at spesialister på yrkessjukdommer utgjorde flertallet i panelet, var konklusjonen et sterkt forsvar for bruk av asbest. I russiske media blir andre lands asbestforbud ofte framstilt som handelskrig mot russisk asbesteksport.

Storimport av kreftfare

Asia er i dag det viktigste markedet for asbest – og derfor største importør av kreftfare. Den internasjonale asbestlobbyen setter derfor, eller likevel, mye inn på å hindre at asiatiske land vedtar forbud mot asbest.

I Asia har bruken av asbest sunket i Japan, Sør-Korea, Taiwan og Singapore. Men bruken øker kraftig i Kina og viser ingen tegn til å synke hos storforbrukere som India og Thailand. Det samlede forbruket av asbest i Asia var i 2000 på 860.000 tonn. Nesten halvparten falt på Kina der utvinning og bruk av asbest skjer fullstendig uten hensyn til helsefaren, ifølge en dokumentasjon som Euro-LO nylig har gitt ut.(ETUI-REHS, juni 2005) Sitasjonen er ikke bedre i India, Pakistan og de fleste andre asiatiske land.

Asbest-korrupsjon i Brasil

I Latin-Amerika har Argentina, Chile, Uruguay og Honduras nylig vedtatt å forby bruk av asbest. Men ellers i Latin-Amerika brukes asbest like mye som før.

Brasil er storforbrukeren med sine 180.000 tonn asbest i året. Der har Lula-regjeringen til nå bøyd seg for presset fra den mektige asbest-lobbyen, den som sterke europeiske kapitalgrupper står bak. Denne lobbyen jobber langs flere linjer. Den benekter helsefaren, skremmer med at 200.000 jobber er i fare – og betaler langt mer når den kjøper opp parlamentsmedlemmer (også fra Lulas arbeiderparti) enn når den skal betale erstatning til kreftrammede arbeidere.

Fernanda Giannasi som leder kampanjen for et asbestforbud på vegne av arbeidstilsynet, trues stadig på livet. I et land som Brasil er slikt ikke tomme trusler. I januar 2004 ble tre inspektører fra arbeidstilsynet skutt og drept på vei til jobb. Etterforskningen viste at drapsmennene var betalt av langtransport- og landbruksinteresser med tette forbindelser på høyt nivå i det politiske livet.

Sør-Afrika som lyspunkt

Sør-Afrika er den eneste storprodusenten av asbest som har vedtatt et forbud mot produksjon og bruk av asbest. Asbestutvinningen foregikk under så opprørende vilkår at kampen mot asbest ble del av kampen mot apartheid. I britiskeide asbestgruver ble det på 1980-tallet målt et asbestinnhold i lufta som var 260 ganger høyere enn det som var tillatt i Storbritannia.

I Zimbabwe, en annen av de tradisjonelle storprodusentene av asbest, skjer utvinningen i regi av president Mugabes nærmeste venner. Det gjør at enhver asbestdebatt kveles. I juni ble LO-lederen Wellington Chibebe anklagd i media for å ha solgt seg til imperialistene da han foreslo et forbud mot bruk av asbest. Han trakk sjølsagt forslaget.

Skremt av ersatningskrav

I USA er det ikke lovforbud som har fått vekk bruken av asbest. Derimot er rettsvesenet tatt i bruk, først for å forby et lovforbud, og så for å gjøre bruk av asbest alt for risikabelt – for profitten. Miljøverndirektoratet (EPA) satte alt i 1979 i gang et arbeid for å få vedtatt et forbud mot bruk av asbest. Men næringsinteressene var sterke nok til at Reagan-administrasjonen stoppa det arbeidet. EPA fortsatte likevel å dokumentere helsefaren ved bruk av asbest, og i 1989 ble det vedtatt regler som satte forbud mot de fleste asbestholdige produkter. Dette regelverket ble kjent ugyldig av den føderale Apelldomstolen to år seinere.

Fagforeninger og miljøgrupper har seinere forgjeves prøvd å få vedtatt regler som forbyr eller begrenser bruken av asbest. Men det som lykkes, er alle rettssakene som asbestofre har reist mot selskap som har utsatt dem for kreftfare. Halliburton aleine – kjent som visepresident Dick Cheneys kjæledegge – står overfor 300.000 erstatningskrav fra asbestofre med et samla erstatningsbeløp på over fire milliarder dollar. Men de selskapene som ikke lenger våger å bruke asbest i USA, kjenner seg trygge i andre deler av verden.

Potrebbe piacerti anche