Abbonamento 790/anno o 190/trimestre

Per poter dire addio

Dove va il tempo
Forfatter: Diane Jonte-Pace og David Pace
Forlag: Schilt Publishing (Nederland)
FOTOGRAFIA / Un monumento a una vita vissuta o un album fotografico modificato per chi ti è vicino?




(QUESTO ARTICOLO È TRADOTTO DA Google dal norvegese)

Dove va il tempo non sarebbe nato a meno che David Pace non avesse contratto una rara forma di linfoma, dice l'iniziatrice e moglie Diane Jonte-Pace verso la fine di questo libro fotografico. Non mi afferra subito, ma viene letto diversamente alla luce dell'attesa prima della morte annunciata. Istantanee di mezzo secolo di convivenze, matrimoni, figli comuni e viaggi da innumerevoli latitudini danno spazio alla riflessione sul fatto che si può essere sempre così pieni di risorse, ma altrettanto poco attrezzati per dirsi addio.

Di fronte al fotolibro, non è la qualità delle immagini, ma la funzione del progetto ad affascinare. Per la coppia Pace, le fotografie diventano un portale per un altro tempo, e la raccolta e lo smistamento di una possibile strategia di coping, poiché entrambi hanno bisogno di un progetto comune per riorganizzarsi di fronte all'inevitabile cancro. Diane elabora che le fotografie aumentano la consapevolezza di ciò che sta per essere perso. Le sue formulazioni possono anche essere interpretate come un'insistenza sul fatto che la rivisitazione attiva ricordi che possono essere riconquistati.

Idet sykdommen tok tak, utløste David Paces fotografier stor støtte fra kollegaer og venner. Pace virket i de senere år som antropologisk fotograf i Afrika, og empatien kom derfor også langveis fra. I begge tilfeller var den syke bevisst at det dokumenterte skulle deles. Sosiale medier og vår relasjon til avsender styrket betydningen av de publiserte bildene. Men har private snapshots kraften som skal til for å gjøre dette interessant utover egen krets?

Fotoalbum?

Er denne fotoboken egentlig et redigert fotoalbum for de nærmeste og ikke et monument over levd liv som skiller seg fra det alminnelige og etablerte? Teksten refererer til et opprørsk og røft liv, turer i Death Valley med mer. En slik visuell formidling – om den hadde vært inkludert, ville virket kontrasterende på det som ellers er beretningen om en strømlinjeformet etablert tilværelse. Ikke fordi denne tilværelsen faktisk er slik, men fordi det er dette som formidles via fotoutvalget. Det mer genuine som finnes i ethvert levd liv, har muligens blitt redigert bort eller aldri vært fanget opp av kamera.

Med minner fra mange steder foreviget over fem tiår har Dove va il tempo et rikt utgangspunkt. Foto fra forholdets start til det som kunne vært slutten, danner rammen ispedd enkelte tekster. Bildene bærer preg av en annen tids patina. Like fullt er de fleste oppstilt og stive, til tross for at de har en annen ro enn samme type bilder fra i dag. Det oppstilte fotografiet fra femti år tilbake har ikke den samme ivrige insisteringen på å være prangende som dagens. Men det er noe som mangler, en gnist, en følelse, en sensitivitet for situasjon, relasjon. Selv fra Paces aktive fotokarriere i Afrika er bildene neddempet og liketil. Også disse kjennetegnes av en mer antropologisk tilnærming til fotografi. Dokumentasjonen har forrang fremfor det estetiserende eller autentiske. Enkeltmennesket sentralt plassert er fotografert gjennom fem tiår uten at jeg som tilskuer blir videre berørt.

Kjent sjanger

Fotografi eller film som metode for å klare å ta farvel er en etter hvert kjent metode og sjanger. Sist ut er den norske dokumentaren og Amanda-vinneren Selvportrett, hvor hovedpersonen dokumenterer sin egen anoreksi. I denne filmen opphever Lene Marie Fossen sin egen dødelige diagnose ved hjelp av usedvanlig sterk kunstnerisk kraft, som fotograf. Hennes fotografi sprenger seg igjennom alle fordommer og forestillinger og beveger meg som  ved et uventet møte. I møtet med fotoboken til familien Pace skjer det lite for meg som leser. Ja, tiden går. Livet byr på smerte, men den griper meg i liten grad.

Fotografiet er allestedsnærværende og gjennomsyrer vår moderne samtidskultur. Det har muligheten til å fange øyeblikket og forevige det. Her i Where Time Goes er det ikke øyeblikket som er foreviget, men noe man har oppfattet kunne illustrere det. I en kultur overmettet med fotografier skal det svært mye til for å gripe tilskueren.

Samtidig forsvinner i vår digitale tidsalder fysiske fotoalbum. Minner fra tiår slettes. Kanskje er denne boken viktig nettopp for å minne oss alle om å gjenerobre disse ved hjelp av den taktile og nære følelsen det gir å bla i et flott album.

Alle foto fra boken

Elena Lande
Ellen Lande
Lande è uno sceneggiatore, regista e sceneggiatore abituale di Ny Tid.

Potrebbe piacerti anche